Bohuslänsk håndverk Bærekraftige materialvalg Værbestandig konstruksjon

Ragnar, Tore og Leif minnes

Kirker, kriser og kjærlighet for dørhåndverk. Og en uvanlig salgsreise til Norge. Det er det – og mye annet – Ragnar, Tore og Leif minnes fra sine mange år som dørbyggere hos Bovalls Dörrbyggeri. Nedenfor kan du lese fortellingene deres fra førtitallet og fremover.

Ragnar Haglund begynte å arbeide på snekkerifabrikken i 1946.

Det var en interesse for tresløyd og pappa steinarbeiderens advarende ord om at sønnen ikke måtte ”begi seg inn i fjellet”, dvs. arbeide som steinhugger, som ble Ragnar Haglunds inngangsbillett til et nesten livslangt yrkesliv i Bovalls Dörrbyggeri. Med unntak av to år på verkstedsskole i Uddevalla var han trofast mot bedriften helt til han gikk av med pensjon 1996.

Men da han begynte, het bedriften Bengt Gustafssons Snickerifabrik AB, og hans første arbeidsoppgave var ikke å snekre.

Det er en tung jobb å håndtere virke, så det var tøffe tak for en 15-åring som Ragnar. Trucker fantes ikke, så de seks–sju ansatte hjalp hverandre med å losse og laste manuelt. Denne sommeren var dessuten usedvanlig varm, så de slet så svetten rant. Inne i snekkerverkstedet fantes det ingen lufting – dette var lenge før luftkondisjoneringens tid, og det var kokhett også innendørs. Det var ikke innlagt vann på den tiden.

– Vi måtte ga? inn i naboens hage og ta vann i pumpen.

Da Ragnar begynte på snekkerverkstedet, var produksjon av vinduer det viktigste. De ble laget på bestilling av fineste kjernevirke fra Norrland i Sverige. Før dette hadde den relativt nystartede bedriften også levert slipsstrammere og skopussbokser til Åhlén og Holm, samt produsert senger for å dekke behovet for soveplasser da interessen for sommerutleie vokste i de små kystsamfunnene i Bohuslän.

Ragnar minnes de der lassene med vindusrammer.

– Det var en ung gutt som stablet dem opp sykkelen for glassing og maling hos CO Johansson. Og når de var malte, skulle de kjøres ned til lastekaien og stables opp på båtene for videre transport med stykkgodsjakten ”Aina”. Nesen nådde knapt over rammekanten da han kom syklende, så han måtte absolutt holde tungen rett i munnen, sier han og ler.

Men snekkerverkstedet laget også dører, trapper og kjøkkeninnredninger. Arbeidet med å lage kjøkken minnes Ragnar som den morsomste oppgaven.

– Det var mer variert enn å stå og lage vinduer. Dessuten føltes det litt bedre når man så dem ferdige og hvordan de fungerte. De ble bygd i løsvirke, og nesten alle var til det lokale markedet. Mot slutten av 1960-tallet kom monteringsferdige kjøkken, og da var det ikke mulig å henge med i konkurransen.

Ragnar tenker på snekkerverkstedet som en god arbeidsplass med hyggelige arbeidskamerater. Sjefen Bengt Gustafsson var en godt likt bedriftsleder, men han var kjent for å være økonomisk på grensen til det gjerrige.

– Hans taktikk var å si at nettopp den han snakket med, hadde fått en lønnsøkning, men at han ikke skulle si noe om det til de andre. Men det sa han til alle. Og så delte han ut julegaver hvert år. De første årene var det en penn og en tommestokk, som ble brukt i arbeidet!

Ragnar ler godt, men fremhever også sjefens sterke sider.

Ragnar synes at Bengt på mange måter var verdt å beundre. Uten hjelp fra sin far og sine brødre, som drev et trevarelager, hadde han bygd opp bedriften, og han levde med den døgnet rundt. Han sløste ikke bort et minutt – til og med under sine toalettbesøk var han effektiv og utnyttet tiden til å legge instruksjonsblader til de trykkimpregnerte dørene i plastlommer.

Han kunne dessuten jobben fra a til ä, og var full av ideer.

– Han var kreativ når det gjaldt snekkeriarbeid, til tross for at han ikke var utdannet snekker. Han var fantastisk med sine konstruksjonstegninger, og kunne komme og si: Dette kom jeg på i natt – slik skal vi gjøre det i stedet!

”Det siste han tegnet, var et stort entréparti til et hotell i Göteborg, og jeg laget det i eik.” // Tore Henriksson

Tore Henriksson begynte å arbeide i 1960 og jobbet frem til våren 2010.

Tore Henriksson, som ganske raskt avanserte fra malerverkstedet til snekkerverkstedet, var i mange år alene om å arbeide med spesialproduksjonen av dører. Også han bruker ordet fantastisk om Bengt, og minnes hans evne til å tegne med både respekt og varme.

– Det er vanskelig å få frem detaljer när det er tredimensjonalt, men han tegnet slik at jeg omgående forstod hva jeg måtte gjøre for å sette sammen konstruksjonen. Han fikk frem alt som både jeg og kunden trengte å se, og det var bra for begge parter.

Bengt Gustafsson tegnet dører så lenge han levde, og det var til lenge etter det andre generasjonsskiftet i fabrikken. Mot slutten var han syk, men han fortsatte likevel.

– Da kom han ikke på jobben, så jeg måtte dra hjem til ham. Det siste han tegnet, var et stort entréparti til et hotell i Göteborg, og jeg laget det i eik, forteller Tore.

Etter Bengts tegninger har han også – blant veldig mye annet – bygd dører til mange kirker, f.eks. på Smögen og i Bovallstrand. Men en av de mest minneverdige jobbene for Tores del var et dørparti til et gammelt hotell i Gävle.

– Det var nok det flotteste jeg har gjort. Det var en dobbeltdør i ganske grov eik med store utskjæringer, og hele partiet var nærmere tre meter høyt. Hvordan det ser ut på stedet, har Tore bare sett på bilder, men ut fra det er han veldig fornøyd med innsatsen. Ellers er han en pirkete og selvkritisk fagmann, som i ettertid synes at han burde ha gjort alt litt bedre.

Å jobbe med eik kan ha sine sider, forteller han, og derfor var det spesielt hyggelig å føle seg tilfreds med et stort arbeid i den tresorten.

– Eik er generelt vanskelig å skjære i og blir lett svart rundt kantene når man freser. Jeg foretrekker teak. Teak er lett å skjære i, akkurat som furu, og det er mulig å justere hvis man gjør en liten feil. Det er kanskje slikt som gjør at man mestrer sitt fag, at man kan ordne det hvis det blir en liten feil. En del av arbeidsgleden har også vært at jeg har fått løse saker på egen hånd.

At Tore ble opplært og fikk jobbe med spesialproduksjonen, tror han bidro til at han ble værende i bedriften helt til han gikk av med pensjon på va?ren 2010. Da manglet det bare et halvt år på at han hadde arbeidet i Bovalls Dörrbyggeri i 50 år.

Leif Karlsson husker da Bengt Gustafsson var på en skoletur
Leif fulgte i sin brors fotspor, og begynte på snekkerifabrikken som 16 åring i 1969. I 2015 er han fortsatt der, og han har ingen planer om å slutte. Fra sin første tid som ansatt fremhever han fremfor alt Bengt Gustafssons evne til å sørge for at det alltid fantes arbeid, til tross for at bedriftens reklamebudsjett sannsynligvis var lik null. Bengt brukte mye energi på direktekontakt med byggmestrene, og noen ganger la han ut på salgsreiser.

Ifølge Leif Karlsson kunne man merke det på lukten når det var tid for en ny tur.

– Da hadde han alltid mye parfyme på seg. Når det gikk dårlig for oss – da dro Bengt ut og besøkte kunder og hadde alltid med seg nye ordrer hjem. I Norge kastet de han nesten ut, men han gav sig aldri. Da han kjørte dit, lastet han tilhengeren med dører og ved grensen bestakk han tollerne med whisky og sigaretter – ellers kunne det ta timevis med papirene i tollen.

Som leverandør til en konjunktursensitiv bransje som byggesektoren har det vært mange kriser i årenes løp, men likevel har det vært få oppsigelser i Bovalls Dörrbyggeri og man har alltid klart å holde virksomheten i gang. Leif Karlsson minnes en dyp konjunkturnedgang på 1970-tallet, da det holdt på å gå galt. Serieproduksjon av dører var da en stor del av virksomheten, og de hadde laget store mengder da etterspørselen plutselig dalte.

– Vi solgte ingenting og plasserte dører overalt, i sliperiet og i hver eneste krok som fantes. Da var Bengt bekymret for at han ikke ville klare å utbetale feriepengene. Men rett før ferien løste det seg, da konjunkturen snudde.

Leif Karlsson er også blant dem som ikke har sett noen større grunn til å søke seg bort. Det har vært lett å trives, synes han, og det har vært få konflikter på jobben. Alle bidrar til å skape en god stemning.

– Blir man i to år, da blir man ofte værende i åtte–ti år. Eller i førti–femti, sier han og ler.

Grunnleggeren minnes

Bengt Gustafsson ble født i 1919 og grunnla AB Bengt Gustafssons snickerifabrik, som selskapet het da, i 1943. Da han var 88 år, begynte han å skrive ned sine memoarer. Her følger et utdrag fra hans håndskrevne notater.

Ragnar, Tore og Leif minnes

Ragnar Haglund begynte å jobbe på snekkerfabrikken i 1946. Men da han begynte, het selskapet Bengt Gustafssons Snickerifabrik AB, og hans første arbeidsoppgave var ikke å snekre.

Stedet

”Sørgelig og dystert, klipper og atter klipper, skogløse berg, ingen trær, ingen busker, ingen grønne planter”. Bovallstrand har ikke alltid vært betraktet som et solrikt ferieparadis. Men da flere og flere begynte å bade som rekreasjon på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, endret man synet på samfunnene langs Bohuskysten.

Klimaet

Klimaet ved vestkysten er hardt, med både saltsprut og stormer. For at dørene skal tåle det tøffe været på Bohuskysten kreves både solide materialer og stabile konstruksjoner.