Bohuslänsk håndverk Bærekraftige materialvalg Værbestandig konstruksjon

Grunnleggeren minnes

Bengt Gustafsson ble født i 1919 og grunnla AB Bengt Gustafssons Snickerifabrik som firmaet het den gangen, i 1943. Bengt begynte a? skrive sine memoarer da han var 88 år, fra den gangen han startet firmaet frem til og med 50-tallet. Han kom dessverre ikke lengre enn det fordi han ble syk og døde av kreft før han fikk fullført skrivingen. Her følger noen utdrag fra hans håndskrevne notater.

Det startet med badehotellet i Bovallstrand

Den første maskinen
– Faren min kjøpte en gammel båndsag, den var hjemmelaget ved hjelp av en krokete eikegren. Sagen hadde trestativ og hjulene var laget av to forhjul med treeiker fra en T-Ford. Sagen ble drevet av en liten elmotor med en lærreim. Jeg fikk kjøpe denne sagen av pappa.

– Jeg monterte den slik at den også kunne dra en egenprodusert slipestein og senere også en smergelskive. Båndsagbladene kjøpte man på rull. Man måtte lodde dem sammen og man hvesset dem for hånd med en trekantfil. Båtbyggeren Kalle Back lærte meg å skjøte båndsagbladet ved å lodde med boraks og sølvloddetinn. Jeg byttet ut sagen først i 1954 mot en gammel sag av støpejern. I 1969 kjøpte vi en ny Jonseredsag som fortsatt er i bruk.

Byggingen av det første verkstedet
– Sommeren og høsten 1943 tegnet jeg badehotellet i Bovallstrand for Ragnar Persson og hjalp ham med byggingen. Til gjengjeld fikk jeg rive det gamle bygget og ta med meg det jeg kunne bruke til verkstedsbygget. Ved siden av det gamle hotellet lå det et uthus som opprinnelig hadde vært et badehus. Jeg rev, rengjorde og tok vare på teglsteinen, og siden muret vi pannerommet med den. Jeg tok vare på en del planker og mange rør og rørdeler samt to store og gode innerdører som ble gjenbrukt som verkstedets ytterdører.

– Da Gösta hadde grøftet, kom Brun og monterte stolper, mens Åke Berglund murte pannerommet. Frej og Tage (Bengts yngre brødre) hjalp meg med å bygge når pappa ikke trengte deres hjelp i trevarehandelen.

– Som syller og bæreliner brukte vi 5×4-5-6″ sperrer som var skjeve og ikke kunne selges. Det samme gjaldt bjelkelagene, de var gamle, krokete og skjeve. Til yttervegger brukte vi 21?2×3″ pløyde planker som hadde samlet seg opp i årenes løp. Det var rester med ulike pløyinger og ulike tykkelser. De var tørre og skjeve, men det ble vegger av det også. Til ytterkledning brukte vi det som ble overs fra byggingen av Hotellet Bovallsgården, det var veldig fin 1×4” pløyd og finsaget gran. Det holdt til nesten tre vegger. Kunstneren og kusken Kurt Floren kjørte virket med hest og vogn, men iblant måtte vi dra opp virket fra trevarehandelen på en kjerre.

- På min første forretning tjente jeg hele 50 kroner på 50 timer. // Bengt Gustafsson på den første avtale

De første maskinene til verkstedet
– Så var det tid for å planlegge innkjøp av maskiner til snekkerverkstedet. Helt fra begynnelsen av hadde jeg bestemt meg for å ikke kjøpe en maskin med tak-transmisjoner. Små, direktekoblede motorer og maskiner med rundkutter var det nye i bransjen. En søndag syklet Gustaf Back og jeg til Fjällbacka, og der fikk vi kikke på Hugo Andreassons virksomhet. Han hadde et fint verksted med mange maskiner og fem ansatte. Til tross for dette opphørte produksjonen noen år senere. Hugo Andreasson var byggmester og senere på 50-tallet kjøpte han snekkerarbeider av meg, blant annet til Ingrid Bergmans hus på Dannholmen. Jeg husker at vi laget kjøkkenet til henne med spjeldluker av massiv eik.

Strøm
– Det behøvdes naturligvis strøm til verkstedet, men det viste seg at de få ledningene som fantes, var for dårlige fra transformatoren som lå i Kaprifolgatan. Det fantes også en transformator på skomakerodden. Jeg forhandlet med elverkssjefen som het Bjarne Rydberg. Jeg kjente ham fra tidligere da han kjørte Rydbergs pølsebil.

– Avtalen ble at jeg skulle betale kostnaden ved å bygge en egen ledning fra transformatoren på skomakerodden. Jeg måtte betale 600 kroner kontant og så måtte jeg tegne andeler i foreningen. Som direkte kjøper fra transformatoren fikk jeg strømmen til en lavere pris. Alt fungerte og gikk bra.

Virke
– I begynnelsen var det et problem å skaffe tørr eik til dørtersklene. Båtbyggeren Calle Back hadde mye svensk nysaget eik liggende ovenfor veien ved båtverftet i Badholmsvägen. Jeg husker at FinneBengt (Bengt Finn) og jeg var der med kjerren vår for å hente kasserte eikebiter som vi siden saget ut til terskelemner på båndsagen. Vi la dem til tørk i farmors fjøs.

Den første forretningen, utdrag fra dagboken i oktober 1944
– På min første forretning tjente jeg hele 50 kroner på 50 timer. Et stort byggefirma fra Göteborg bygde det første ishuset på Guleskär i Gravarne (nå Kungshamn).

– Til dem fikk jeg selge noen hundre monteringsstøtter. De kjøpte jeg av ”Kapten i Säm”. Det ble et lite billass som ble kjørt av Johnny og Åke som hadde en lastebil som ble brukt til å frakte stein fra steinbruddet i Ävja til Bovallstrand. En liten, grå Ford V6.

Transportmidler
Tidligere var veinettet ikke utbygd og under krigen var det rasjonering på drivstoff. I stedet gikk det båter langs kysten med gods og passasjerer.

– Stykkgodsjakten ”Aina” med eieren Isidor Nordén losset og lastet i Bovallstrand pa? lørdager og gikk til Smögen, Bohus Malmön, Åstol og Göteborgs skjærgård. Det var alltid svært billige frakter. Jeg husker hvor slitsomt det var å dra varene for hånd ned til båten og deretter laste dem om bord.

Tresorter
– Da krigen var over, startet importen av utenlandske tresorter opp igjen. Først kom Iroko, Gabon, Sapeli og Grand Bassam Mahogny. Av Harry Malmsten, reisende selger for firmaet Utländskt Trä, kjøpte jeg en stokk av Iroko med diameter 60–70 cm. Irokoen ble saget hos Utländskt Trä som hadde en stokkbåndsag. Det ble 2″ og 11?2″ gjennomsaget. Vi la stokken utendørs ved siden av verkstedet der den fikk ligge til tørk. Av Irokoen lagde vi rammedører. Import av teak kom i gang langt senere.

Grunnleggeren minnes

Bengt Gustafsson ble født i 1919 og grunnla AB Bengt Gustafssons snickerifabrik, som selskapet het da, i 1943. Da han var 88 år, begynte han å skrive ned sine memoarer. Her følger et utdrag fra hans håndskrevne notater.

Ragnar, Tore og Leif minnes

Ragnar Haglund begynte å jobbe på snekkerfabrikken i 1946. Men da han begynte, het selskapet Bengt Gustafssons Snickerifabrik AB, og hans første arbeidsoppgave var ikke å snekre.

Stedet

”Sørgelig og dystert, klipper og atter klipper, skogløse berg, ingen trær, ingen busker, ingen grønne planter”. Bovallstrand har ikke alltid vært betraktet som et solrikt ferieparadis. Men da flere og flere begynte å bade som rekreasjon på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, endret man synet på samfunnene langs Bohuskysten.

Klimaet

Klimaet ved vestkysten er hardt, med både saltsprut og stormer. For at dørene skal tåle det tøffe været på Bohuskysten kreves både solide materialer og stabile konstruksjoner.